Full av nysgjerrighet og spenning søkte vi de langstrakte viddene på Dovrefjell – Moskusens rike. Vi trosset kulden, spente på oss trugene og skuet innover det snødekte landskapet. Ville den okselignende skapningen vise seg?

Med korte ben, lang gulbrun pels, stort hode og U-formede horn som stikker ut til hver sin side, er moskusen litt av et syn. Spesielt i norsk natur. Og for meg er nok dette mystiske vesenet det mest eksotiske dyret vi har her til lands. Det var klart jeg måtte se moskusen med mine egne øyne.
ALFAs Eventyrer på moskussafari_2
På denne januarmorgenen viste kvikksølvet 20 blå. Dovrefjell badet i sol og det var ikke en sky på himmelen. Perfekte forhold for safari sammen med Marcel Kjell Gündel og Stein Pedersen fra Moskusopplevelse. Stein har bodd i Dovrefjelltraktene i mange år og kjenner godt til terrenget. Dette kom til god nytte både på safarien og for planleggingen av våre neste fotturer i området.

Før vi gikk inn i moskusterreng fikk vi en sikkerhetsbrief og interessant fakta om dyrearten. På moskussafari gjelder det å lese dyrets oppførsel for å kunne komme inn på optimal avstand uten å gjøre dyrene urolige. Det gjelder å la moskusen bli komfortabel med at du er der. I utgangspunktet er de raggete moskusoksene ufarlig for oss mennesker. De er fredelige planteetere, men de veier opptil 450 kilo og kan angripe om man kommer for nærme. Selv om moskusen kanskje ser tung og klumsete ut, kan moskusoksen faktisk komme opp i en fart på 60 kilometer i timen. Skulle den bestemme seg for å kappløpe er det ingen tvil om hvem som vinner. Her er det dessverre mange som synder og det kan få smertefulle konsekvenser. Oftest er det dumdristige fotografer eller nysgjerrigperer som sniker seg innpå dyrene uten å kjenne moskusens signaler. Da er det nok heller lurt å holde den anbefalte avstanden på 200 meter.

Vi trasket innover Dovrefjell med fullpakket ALFAs Eventyrer på moskussafari_5dagstursekk. Jeg har ofte hatt med meg kikkert på tur, men dette er faktisk en av de første gangene jeg følte den kom skikkelig til nytte. Å se moskus kan være en vanskelig prøvelse. Særlig om sommeren. I vinterlandskapet derimot blir kontrasten mellom moskusoksen og den hvite bakken stor. På lang avstand kan dyrene likevel se ut som store steiner.

Takket være de dyktige guidene Stein og Marcel fikk vi fort øye på en gruppe moskus i horisonten. Nå måtte vi bare komme oss nærmere uten å gjøre dyrene utrygge.

Det var fascinerende hvordan moskusen kunne stå helt i ro i lang tid. Da vi kom litt nærmere så vi to moskusokser som rygget rolig tilbake før de brått startet å løpe mot hverandre i en voldsom fart. Stillheten på fjellet ble brutt av en spesiell "hul" lyd da moskusoksene brast sammen. Moskusen har en veldig merkelig hobby, smilte turkameraten min Jarand. Jeg er helt enig. Det var som om moskusen aldri ble lei. Den kunne holde på med disse kampene i evigheter.

Guiden vår Marcel fortalte at moskusen har hjernen bakerst i hodet med et hulrom foran selve hjernen. Og sånn må det jo nesten være om man skal holde på med å kræsje hodene sammen helt til en gir seg. Disse kampene er visst hyppigst om sommeren, når føreroksen skal kåres. Nå virket det mer som om ungokser trente på å kjempe seg i mellom.


ALFAs Eventyrer på moskussafari_8ALFAs Eventyrer på moskussafari_6ALFAs Eventyrer på moskussafari_4


Jeg har kjørt over Dovrefjell utallige ganger og alltid tenkt på at disse vesnene trasker rundt i terrenget ikke langt fra meg. Å endelig få se dyrene med egne øyne var virkelig en stor opplevelse. Vi fikk sett syv moskuser denne dagen og nå vet jeg hvordan jeg skal oppføre meg neste gang jeg treffer en moskus på tur.

På vei tilbake fra Moskusens rike tenkte jeg på hvor ofte den norske naturen imponerer meg. For jeg blir stadig fortryllet av de spektakulære fjellene og majestetiske fjordene. Men vi har også mange spennende dyr i norsk natur, og mitt møte med moskusene på Dovrefjell vil jeg huske for resten av livet.